Vi deler fullt ut norske myndigheters ambisjon om å bekjempe psykisk og fysisk vold i samfunnet. I dette innspillet ønsker vi å henlede oppmerksomheten mot noen momenter som kan bidra til at tiltakene blir mer treffsikre i å hjelpe ofrene. Det er viktig at politikk som innføres for å fremme individers frihet til livsutfoldelse ikke ender opp med å innskrenke slike friheter. F.eks. kan innstramningene i familiegjenforeningspolitikken ha motsatt effekt av det som var den uttalte hensikten: Aldersgrensen på 24 år, høye inntektskrav og forbud mot søskenbarnekteskap kan forhindre unge og/eller fattige mennesker som ønsker et samliv med en de elsker fra å realisere dette.
Det underliggende i mye av diskursen om negativ sosial kontroll og æreskultur har vært en problematisering av måten muslimer lever sine liv på. Dessverre har det i liten grad blitt fremlagt statistikk som tallfester omfanget av f.eks. tvangsekteskap og kvinnelig omskjæring. Istedet er problembeskrivelsen dominert av diffuse påstander, antakelser, sensasjonelle reportasjer og enkeltindividers personlige beretninger om bl.a. dysfunksjonelle familier.
Det hadde derfor vært fortjenestefullt om utvalget i sin rapport kunne fremlagt fakta- og tallgrunnlaget arbeidet deres er basert på, og at det gis noen tydelige begrepsavklaringer: Hvor trekkes skillet mellom negativ sosial kontroll og verdibasert/grensesettende barneoppdragelse? For å ta et eksempel: I forbindelse med en artikkel om hva negativ sosial kontroll, viser IMDI til en survey-undersøkelse blant unge jenter som angir at en del minoritetsforeldre misliker ideen om sex før ekteskap. Dette tas til inntekt for at minoritetsjenter er underlagt negative sosiale restriksjoner. Denne slutningen er imidlertid trukket på metodisk sviktende grunnlag, for i undersøkelsen spørres det verken om hva jentene selvstendige syn på foreldrenes samlivsetikk er eller om de opplever slike seksualregler som negativt begrensende. Sannheten er jo at alle mennesker lever sine liv i henhold til visse normer.
Norge er et pluralistisk samfunn med livssynsmangfold. Det er uheldig hvis en liberal-sekulær kultur automatisk legges til grunn som den eneste normative målestokk for hva som er sosialt akseptabel atferd.
Når det gjelder æresvold, undrer vi oss over hvor grenseoppgangen trekkes mellom ulike typer vold: Hva er forskjellen på æresrelatert vold, og vold motivert av såret stolthet, kontrolltrang eller at en er sjalu pga. en partner eller tidligere partners atferd? Det er en tendens til å beskrive mannlige muslimske voldsutøveres atferd som kultur- og æresbetinget. Er det imidlertid noen grunn til å forskjellsbehandle kjønnsbasert vold på denne måten? Er det ikke en fare for at en underkjenner at mange de samme psykologiske mekanismene gjør seg gjeldende ved vold i nære relasjoner, og ikke minst: Er det noen grunn til å tro at majoritetsmenn mangler en ære de ønsker bevart (selv om de ikke bruker ordet)? Her er to eksempler på saker som verken er omtalt og behandlet som æresrelatert vold i norsk offentlighet, men som kunne vært det om en hadde av-eksotifisert æresbegrepet:
https://www.nrk.no/vestland/domd-til-11-ar-i-fengsel-for-hogblokk-drapet-i-fyllingsdalen-1.14756351
https://www.ha-halden.no/la-fram-dagboknotater-i-familievoldssak-en-dag-dreper-han-oss-garantert/s/5-20-916443
Det er synd hvis en sterk vektlegging av kultur som forklaringsmodell på innvandrermenns vold i nære relasjoner går på bekostning av fokus på risikofaktorer som beviselig har mye å si: Fremfor alt rus og dårlige sosioøkonomiske kår. Det er indikasjoner på at det sterke fokuset på æreskultur hos minoriteter gir seg utslag i juridisk forskjellsbehandling og påvirker straffeutmåling.
En mer konsistent og tydelig definert begrepsbruk, kombinert med en klar angivelse av faktagrunnlaget vurderinger og tiltak hviler på, vil forhåpentligvis motvirke unødig stigmatisering av religiøse og etniske minoriteter i Norge. I tillegg bør ikke foreldrerestriksjoner-/involvering overfor barn som er oppvokst i Norge behandles som en del av integreringsfeltet, da en da impliserer at disse unge ikke er «integrerte» eller «norske». Det er forskjell på integrering og assimilering, og norskhet bør kunne romme muslimsk levemåte.
Utover dette vil vi bemerke tre ting:
1. Muslimske foreldre bør både ha rett og mulighet til å gi sine barn en verdibasert oppdragelse – tuftet på bl.a. islamsk kjønn- og samlivsetikk og rusforbud – uten at de mistros for å utøve negativ sosial kontroll av den grunn.
Barn og unge er i behov av moralsk veiledning for å ta gode livsvalg, og muslimske foreldre flest er i likhet med de fleste andre foreldre opptatt av å beskytte barna sine mot psykisk og fysisk skade. Vi elsker våre barn og vi ønsker at de skal utvikle et sunt kroppsbilde og en god selvfølelse basert på det holistiske menneskesynet islam representerer. Vi lever i hyperseksualiserte samfunn som objektiviserer særlig jente-/kvinnekroppen, og hvor mange opplever både kropps- og sexpress fra ung alder. Mange muslimske foreldre er derfor opptatt av beskytte sine mindreårige fra situasjoner som nører opp under slikt press, f.eks. ønsker de ikke at de skal eksponeres for pornografi eller seksualiserte tilnærminger. Tilsvarende ønsker muslimske foreldre å beskytte sine barn fra alkohol- og annet ruskonsum. Det er gjort mye forskning på skadeffekten av rusbruk, ikke minst for unges hjerneutvikling. Når muslimske foreldre vil skjerme sine unge fra sosiale arenaer (som fester) hvor det kan forekomme drikkepress, bør det derfor ikke klassifiseres som «negativ sosial kontroll».
2. Medlemmer av majoritetssamfunnet kan utøve negativ sosial kontroll mot medlemmer av livssynsminoriteter.
I mandatet til lovutvalget står det at «lovverk og rettigheter kan støtte både unge og foreldre i å ta valg som bryter med forventninger fra familien eller miljøet». I Norge er det stor skepsis til islam, bl.a. viser befolkningsundersøkelser at 15,3 % er avvisende til sosial kontakt med muslimer og 1/3 at vi utgjør en trussel. 56 % er skeptiske til å få en svigersønn- eller datter med muslimsk bakgrunn. Hvilke begrensninger legger denne muslimfiendtligheten på muslimers mulighet til å leve de sosiale liv de ønsker, inkludert tryggheten til å praktisere sin tro blant ikke-muslimer? Hvordan påvirker frykten for å bli sosialt utstøtt og trakassert av familien, norske kvinner og menns beslutning om å være åpen om en islamsk konversjon eller skaffe en muslimsk ektefelle? Dette er spørsmål som må adresseres, da vi vet at et valg om å bli praktiserende muslim bryter med forventningene i mange norske familier og miljøer.
Myndighetene skriver i handlingsplanen at «Det er behov for en aktiv politikk for å bekjempe holdninger og handlinger som forhindrer den enkeltes mulighet til både og lykkes og leve et fritt og trygt liv.» I lys av dette er det et behov for en aktiv politikk som bekjemper islamofobe og rasistiske holdninger og handlinger. Disse holdningene og handlingene diskriminerer i arbeidslivet, skaper utenforskap og forhindrer at en kan leve et fritt liv i tråd med ens religiøse overbevisninger.
3. Selvbestemmelse over egen identitet og kropp, inkludert frihet til å velge påkledning, bør også omfatte sosialkonservative muslimer. En muslimsk kvinne som av egen fri vilje ønsker å gå tildekket, avstå fra håndhilsning eller unnlate å svømme med det andre kjønn, bør i henhold til en selvbestemmelsestankegang få anledning til det – uten å bli presset eller truet til det motsatte.
Se:
https://www.dagsavisen.no/debatt/2019/09/07/en-hjertehilsen/
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2021/03/04/siv-jensens-hatretorikk/
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/wPXavd/ogsaa-muslimer-maa-ha-frihet-til-aa-vaere-seg-selv
{field:last_opp_fil_1538694225262}